Engler i sneen er ikke alt her i livet, men for mange av oss betyr bildet av de ordene noe spesielt. Opplagt er det slik for Jonas Fjeld siden «Engler i sneen» er den sangen han aldri kan utelate fra en konsert. Sangen og følelsene i låta som det norske folk har trykket til sitt bryst og kåret til tidenes tredje beste norske låt. Bare slått av en viss internasjonal «Take on me» og en trøndersk «Lys og varme». Men Jonas Fjeld er så mye mer. I et land som alltid har holdt countrymusikkens tradisjoner til sitt bryst, har han skapt sin tidløse norske versjon av det amerikanske. En versjon der fortellinger som formidles gjennom dyktige tekstforfattere fra Ole Paus til Jo Nesbø veies like tungt som hans nøye harmoniserte melodi. Jonas Fjeld har over et langt liv som bandleder, låtskriver og omreisende musiker vært en av våre mest erfarne og respekterte artister. I antall år, noen av dem langs landeveier du trodde var et folkeeventyr, ligger han et hestehode foran både Bjørn Eidsvåg og Åge Aleksandersen. Eldre ungdom som synes å bli bare bedre med årene selv om hårfestet kryper oppover. Han er en som tar all sin livsvisdom og sitt følelsesliv og uttrykker det gjennom sanger. Oppriktigheten hans, at håndverket er rene følelser og strippet for fakter og fjas, har gjort at mange setter Jonas Fjeld på lista over sine mest folkekjære artister. Utad en sjenert fyr fra Drammen, en som trives best i skyggefulle partier og helst med en kald Aass øl i hånda. Men gi han en gitar og en mikrofon så vokser selvbildet som en tordensky. For å si det med en litt heldig omskrevet betydning av en av hans låter. Og Gud var i godlune den dagen han skapte stemmen på denne gutten fra et utpreget arbeidersamfunn nær Drammens havn. Ikke alene om å ha en mektig og dyp stemme kanskje, men med den varme og roen som omfavner deg… Vi sier ikke mer, men har tenkt tanken om at de rett og slett ikke lager artister som dette lenger. Det vil være feil å bruke ord som verneverdig, men det er en grunn til at han er så folkekjær, og for at Ole Paus aldri har veket langt fra hans side. En Ole Paus som satte sin egen karriere på spill for å tvinge EMI til å utgi hans første norskspråklige plate «Svært Nok For Meg» i 1989. Et ultimatum som ga oss «Engler i sneen». Under innspillingene av Hver Gang Vi Møtes på TV2 for to år siden fikk vi komme nærmere under huden på veteranen. Skjønne mer av den litt forsiktige personligheten, og hans varme og ujålete vesen. Men også hans medfødte intuitive musikkforståelse, som nok overrasket en del når han konverterte de andres musikk til sine norsk-amerikanske røtter. Slik han med stor suksess gjorde med D.D.E. låta «E6». Inger Lise Rypdal ga uttrykk at Fjeld var selve tryggheten å ha med seg til innspillingene ved Moss. En hun kjente og forstod fra før. Jonas Fjeld har kommet dit han er som en folkets favoritt gjennom å turnere Norge på kryss og tvers i snart 50 år. Det gleder spesielt å se at han liksom Johnny Cash bruker alderen og erfaringen, og et frodig band, til stadig å gjøre seg aktuell og vanskelig å komme utenom. Det er jo det livet handler om. Å finne frem til det tidløse i en sang som publikum aldri vil legge bort, som berører. Som han har gjort det med «Engler i sneen», «Sett bagen fra deg» og «Drammen i regn», eller på engelsk med «When morning comes to America» som han gjorde sammen med Eric Andersen og Rick Danko fra The Band på 90-tallet, for å ta et lite utvalg. En hardt arbeidende turne-artist som med enkle fakter, en uslitelig kjærlighet til låtskriver-tradisjonen og en jovial utstråling lar seg enkelt beskrive med ett eneste ord: ekte.